William Booth på norsk



Spørsmålet: ”Har du William Booths endetidsprofeti? var bakgrunnen for å opprette denne siden. Jeg visste at jeg hadde "profetien" et eller annet sted, og da jeg fant den oppdaget jeg på nytt hvor utrolig aktuell den er.

Takk til Nils-Petter som i ettertid har kommentert følgende: Den historiske bakgrunnen for dette sitatet er litt annerledes: William Booth ble rett før århundreskiftet oppsøkt av en amerikansk journalist som på vegne av sin avis skulle spørre en rekke kjente personer hva de mente var den største faren som truet det nye århundre. Generalen svarte: "Den største fare anser jeg å være:..." og så fulgte det som av mange blir oppfattet som en profeti.

Mye av det som William Booth har skrevet er minst like aktuelt i dag som på den tiden da det ble skrevet. Derfor ønsker jeg at det skal være tilgjengelig på ei nettside.
Her vil det med andre ord komme ”innlegg”, linker, litteraturlister osv. som gir et glimt av Booth og hans budskap på norsk.

Dersom du har innspill er det bare å ta kontakt!

tirsdag 14. juli 2009

Synet av de fortapte

På en av mine reiser førte det jeg så fra vognvinduet til at tankene mine ble opptatt av den tilstand menneskemassene befinner seg i. De levde uforstyrret i et åpent og skamløst opprør mot Gud uten å ofre evigheten en tanke. Mens jeg så ut av vinduet, virket det som om jeg så dem alle… millioner av mennesker bundet til sin drikk og nytelse, sin dans og musikk, sine forretninger og bekymringer, sin politikk og sine problemer. Uvitende – i mange tilfeller en ønsket uvitenhet – og i andre tilfeller vel vitende om sannheten uten å bry seg det minste. Men alle, som en samlet masse, fortsatte ufortrødent mens deres blasfemi og djevelskap steg opp for Guds trone. Mens jeg grublet over dette fikk jeg et syn:

Jeg så et mørkt, stormfullt hav. Skyene hang tunge og mørke over det hele. Nå og da glimtet et lyn mens tordenen rullet. Vinden ulte og bølgene reiste seg med skumtopper, brøt og brast, for å reise seg på nytt så skummet sprutet, tårne seg og bryte igjen. I dette havet syntes jeg at jeg så myriader av mennesker falle uti og drive rundt. De ropte og skrek, forbannet og kjempet mens de gikk under, og forbannende dukket de opp igjen med nye skrik, mens noen sank for aldri mer å komme til overflaten.

Og jeg så at opp fra dette mørke, hissige havet steg det en mektig klippe. Toppen tårnet høyt over de mørke skyene som hang over den stormfulle sjøen. Rundt hele foten av klippen så jeg en stor plattform. Til min store glede så jeg at flere av disse arme kjempende og druknende stakkarene klarte å komme seg opp på denne plattformen. Og jeg så at noen av dem som hadde kommet på trygg grunn hjalp de stakkars skapningene i sjøen å komme seg dit hvor de kunne være trygge.

Da jeg så nøyere etter, oppdaget jeg at flere av dem som var reddet planla hvordan de ved hjelp av stiger, tau, båter og andre effektive måter kunne redde de arme kjempende ut av sjøen. Her og der var det faktisk noen som uten hensyn til konsekvensene kastet seg i vannet, drevet av sin lidenskap for å redde de fortapte. Og jeg vet ikke hva som gledet meg mest – synet av de stakkars druknende menneskene som klatret opp på klippen og kom seg i trygghet, eller den innvielse og selvoppofrelse som de viste som med hele sitt liv var opptatt med å redde dem.

Mens synet fortsatte, oppdaget jeg at menneskene på plattformen var en ganske sammensatt gruppe. Det vil si at de var inndelt i forskjellige ”skift” eller klasser, og de beskjeftiget seg med forskjellige fornøyelser og yrker. Det virket som om det bare var ganske få som så det som sin oppgave å få mennesker opp av havet.

Men det som forundret meg mest var det faktum at selv om alle på et eller annet tidspunkt hadde blitt reddet fra havet, virket det som om nesten alle hadde glemt det hele. Det virket ikke som om minnet om mørket og farene ikke lenger plaget dem i det hele tatt. Og det som var like underlig og forvirrende for meg var at disse menneskene ikke så ut til å bry seg – i hvert fall ikke slik at det plaget dem – om de stakkars fortapte som kjempet og druknet rett foran øynene på dem… og blant de druknende var deres egne ektefeller, brødre og søstre, ja til og med deres egne barn.



Den engelske teksten: Who cares?
Publisert:
The War Cry 20. juni 1885
Gjengitt i flere bøker, bl.a.:
The Founder speaks again
Cyril Barnes ed., SP&S 1960

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar