fredag 23. november 2012
Å, bunnløse frelse - teologiske refleksjoner
General William Bootn skrev sangen "Å, bunnløse frelse" til en spesiell kampanje som bar tittelen ”Boundless Salvation”[1] og stod første gang på trykk i War Cry’s julenummer i 1893. Theodore Kitching som var William Booths private sekretær på den tiden, forteller at han kom til grunnleggerens hus tidlig en morgen og fant ham på kontoret. Der hadde Booth holdt seg hele natten. Foran ham på bordet lå et ark med sangen som i løpet av kort tid ble spredt til alle land hvor Frelsesarmeen hadde åpnet virksomhet. Sangen ble raskt oversatt til de lokale språkene.
I sin trilogi med sangomtaler skriver Haakon Dahlstrøm: ”Tekstens budskap gjenlyder stadig i alle de land der Frelsesarmeen arbeider, ja, også i Sovjetunionen brukes den. I en frikirke der[2] lyder den som et varig minne om de ti år Frelsesarmeen virket i Russland. Snart vil den kanskje på ny lyde fra Frelsesarmeen der borte”[3]
Det er sannsynlig at Dahlstrøm skrev dette høsten 1990. Boka gikk i trykken tidlig i 1991. Allerede samme sommer ble arbeidet gjenåpnet i St. Petersburg, og da jeg besøkte byen noen måneder senere var sangen allerede i aktivt bruk og det er den fortsatt i de tidligere Sovjetstatene hvor Frelsesarmeen nå arbeider. Den norske oversettelsen lyder:
I sin trilogi med sangomtaler skriver Haakon Dahlstrøm: ”Tekstens budskap gjenlyder stadig i alle de land der Frelsesarmeen arbeider, ja, også i Sovjetunionen brukes den. I en frikirke der[2] lyder den som et varig minne om de ti år Frelsesarmeen virket i Russland. Snart vil den kanskje på ny lyde fra Frelsesarmeen der borte”[3]
Det er sannsynlig at Dahlstrøm skrev dette høsten 1990. Boka gikk i trykken tidlig i 1991. Allerede samme sommer ble arbeidet gjenåpnet i St. Petersburg, og da jeg besøkte byen noen måneder senere var sangen allerede i aktivt bruk og det er den fortsatt i de tidligere Sovjetstatene hvor Frelsesarmeen nå arbeider. Den norske oversettelsen lyder:
Å, bunnløse frelse, å, kjærlighets hav,
Å, fylde av nåde som Kristus oss gav!
Den verden forløser gjør fri og gjør rik,
Den flyter for alle, - kom vell over meg.
Min synd er så stor og hver plett er så sort,
Og angerens tårer ei skyller den bort.
Min gråt er forgjeves, du, purpurstrøm rik,
Du kan meg jo rense, - kom vell over meg.
Min heftighet ofte beseirer min ånd
Og lenker min sjel tungt i trelldommens bånd.
Men se, gjennom bølgen går frihetens veg.
Å, kom, vann så mektig, kom, vell over meg!
Snart fristet, mismodig snart jaget av frykt
Urolig, unyttig av tvilen nedtrykt,
Jeg vet at langt bedre det sikkert vil bli,
Om ditt rene vann veller frem over meg.
Jeg ofte ved bredden så lengtende stod
Og så inn i nådens livgivende flod.
Nå atter jeg er her ved floden, og jeg
Vil ikke gå bort før du helt renser meg.
Nå strømmen alt når meg - jeg føler dens vann,
Jeg hører hans kall som meg helt frelse kan.
Min tro høyt seg hever - helt fri jeg skal bli,
Jeg styrter i floden - dens vann renser meg.
Og nå, halleluja, mitt liv fra i dag
Med glede skal vies til ham og hans sak,
Som villig på Golgata kors ofret seg
Til fullkommen frelse for deg og for meg.
Oversettelsen er av Carl Hyllested. Han var en dansk offiser og en av de første redaktørene av Krigsropet. Han må ha hatt gode engelskkunnskaper. Vi finner blant annet spor etter ham i Frelsesarmehistorisk litteratur fra USA, og det er overveiende sannsynlig at Hyllested også er oversetter av en av Knut Hamsuns bøker til engelsk.[4] De syv versene gir en glimrende framstilling av Frelsesarmeens teologi. Den beskriver en grenseløs frelse som vi må se både i relasjon til ”hvem” og til ”hva”.
I Norge har reformerte teologiske strømninger vært relativt sjeldne. Slik er det ikke i Storbritannia. Der står både brødremenigheten og den presbyterianske kirke sterkt. Disse kirkene har en lære om utvelgelse og predestinasjon som av kritikere ble tolket som en begrensning av Guds frelse. Når vi leser om grunnleggerne Calvin og Knox og deres brennende engasjement for at mennesker skulle omvende seg og bli frelst, kan en slik lære fortone seg som et paradoks. Det er kanskje det som gjør at denne delen av den reformerte læren gjennom historien har blitt tolket i mange retninger.
En svært moderate fortolkning målbæres av den reformerte teologen Karl Barth som hevder at Gud i Kristus har utvalgt alle mennesker[5]. Det er en konklusjon William Booth ville sagt ”amen” til. Hans innstilling var klar: ”Gå etter sjeler, og søk de aller verste!”[6] Og hans overbevisning om at Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hvem” kommer klart til uttrykk i Frelsesarmeens 6. trosartikkel som konkluderer med at ”alle som vil kan bli frelst”[7].
Dette er et viktig aspekt av grenseløs frelse, men det er underordnet det jeg oppfatter som sangens hovedfokus: At Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hva” den innebærer for oss mennesker. Det er den frelste William som ofte ved bredden så lengtende stod og som igjen bryter ut: Nå atter jeg er her ved floden. I verselinjene som går forut for dette beskriver Booth noe av det samme som Paulus gjør i Romerbrevets 7. kapittel: Lengselen etter å gjøre det gode som man ikke makter å gjøre – finnes det ingen befrielse fra en slik tilstand?
Et av de begrepene som både William og Catherine Booth (og mange med dem) brukte om helliggjørelsen var ”full salvation”. Det er denne fullkomne og frigjørende frelse som beskrives i sangen, og som bekreftes mottatt i siste vers.
Forløsningen stod sentralt i Booths teologi. Forløsningen startet med rettferdiggjørelse ved tro. De troende hadde fått sine synder tilgitt og var blitt ett med Gud. I følge Roger Green som i boka ”War on two fronts”[8] gir en analyse av utviklingen i William Booths teologiske forståelse, brukte ikke Booth så ofte det juridiske språket, men snakket heller om frelse og redning. Soning, forsoning, forløsning og frelse var synonymer for ham.
I 1889 gjorde Booth en ”oppdagelse” som fikk store konsekvenser for Frelsesarmeens forståelse av sitt oppdrag og som også påvirket Booth teologisk:
I Norge har reformerte teologiske strømninger vært relativt sjeldne. Slik er det ikke i Storbritannia. Der står både brødremenigheten og den presbyterianske kirke sterkt. Disse kirkene har en lære om utvelgelse og predestinasjon som av kritikere ble tolket som en begrensning av Guds frelse. Når vi leser om grunnleggerne Calvin og Knox og deres brennende engasjement for at mennesker skulle omvende seg og bli frelst, kan en slik lære fortone seg som et paradoks. Det er kanskje det som gjør at denne delen av den reformerte læren gjennom historien har blitt tolket i mange retninger.
En svært moderate fortolkning målbæres av den reformerte teologen Karl Barth som hevder at Gud i Kristus har utvalgt alle mennesker[5]. Det er en konklusjon William Booth ville sagt ”amen” til. Hans innstilling var klar: ”Gå etter sjeler, og søk de aller verste!”[6] Og hans overbevisning om at Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hvem” kommer klart til uttrykk i Frelsesarmeens 6. trosartikkel som konkluderer med at ”alle som vil kan bli frelst”[7].
Dette er et viktig aspekt av grenseløs frelse, men det er underordnet det jeg oppfatter som sangens hovedfokus: At Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hva” den innebærer for oss mennesker. Det er den frelste William som ofte ved bredden så lengtende stod og som igjen bryter ut: Nå atter jeg er her ved floden. I verselinjene som går forut for dette beskriver Booth noe av det samme som Paulus gjør i Romerbrevets 7. kapittel: Lengselen etter å gjøre det gode som man ikke makter å gjøre – finnes det ingen befrielse fra en slik tilstand?
Et av de begrepene som både William og Catherine Booth (og mange med dem) brukte om helliggjørelsen var ”full salvation”. Det er denne fullkomne og frigjørende frelse som beskrives i sangen, og som bekreftes mottatt i siste vers.
Forløsningen stod sentralt i Booths teologi. Forløsningen startet med rettferdiggjørelse ved tro. De troende hadde fått sine synder tilgitt og var blitt ett med Gud. I følge Roger Green som i boka ”War on two fronts”[8] gir en analyse av utviklingen i William Booths teologiske forståelse, brukte ikke Booth så ofte det juridiske språket, men snakket heller om frelse og redning. Soning, forsoning, forløsning og frelse var synonymer for ham.
I 1889 gjorde Booth en ”oppdagelse” som fikk store konsekvenser for Frelsesarmeens forståelse av sitt oppdrag og som også påvirket Booth teologisk:
"Jeg hadde to forløsende evangelier å forkynne - et for hver verden, eller rettere sagt: Ett evangelium som gjaldt dem begge. Jeg oppdaget at når Bibelen sa: "Den som tror, skal bli frelst", betydde det ikke bare frelst fra den fremtidige verdens elendighet, men fra elendigheten i denne verden også. Evangeliet kom med løfte om frelse her og nå, fra helvete og synd, last og kriminalitet, lediggang og ekstravaganse, og som en konsekvens for en stor grad også fattigdom, sykdom, og de fleste andre beslektede fiender."[9]
Flere mener at denne oppdagelsen var en medvirkende årsak til at Booth gikk i gang med å skrive boken ”I mørkeste England og veien ut”. Roger Green går så langt at han sier:
”Booth gikk gjennom en slags omvendelsesopplevelse. Språket hans i artikkelen er omvendelsens språk. Det er et språk som har sett lyset. Det er språket til en ny retning.”[10]
Det kunne ikke lenger være snakk om hellighet dersom den ikke fikk konsekvenser for et sosialt engasjement for andre. Det kan være en av årsakene til at det grunnleggende aspektet i Booths forløsningslære de senere årene nettopp kom til å bli helliggjørelsen.[11] Han forsto helliggjørelsen i et videre perspektiv uten å miste av synet det individuelle aspektet at den måtte tas imot i tro. Dette holdt han fast ved til siste slutt. Noe av det beste han skrev om personlig helliggjørelse finnes i boka ”Hjertets renhet” fra 1902. Dette er en samling brev som ble sendt ut for å leses opp på soldatmøter. ”Jeg håper ikke at jeg tretter dere når jeg igjen vender tilbake til spørsmålet om hjertets renhet”, skriver Booth i et av brevene og fortsetter med å understreke hvorfor han mener det er så viktig: ”Hellighet har vært en så stor velsignelse for oss i fortiden, og jeg er overbevist om at den vil bli enda større i framtiden.”[12]
Booth så for seg tre stadier i et menneskes forhold til synd. Før et menneske blir omvendt, er det slave under synden. Ved omvendelsen mottar det ikke bare tilgivelse for synden det har gjort, men forløsning fra syndens slaveri. På det siste stadiet ser det seg løst fra all synd – som død med Kristus og oppreist med ham. Booth oppsummerer det slik:
Booth så for seg tre stadier i et menneskes forhold til synd. Før et menneske blir omvendt, er det slave under synden. Ved omvendelsen mottar det ikke bare tilgivelse for synden det har gjort, men forløsning fra syndens slaveri. På det siste stadiet ser det seg løst fra all synd – som død med Kristus og oppreist med ham. Booth oppsummerer det slik:
- På det første stadiet er sjelen under synd
- På det andre stadiet er sjelen over synd
- På det tredje stadiet er sjelen uten synd[13]
Hvordan forstår Booth det rene hjertet uten synd?
Det er først og fremst et hjerte som ønsker å gjøre det som rett og som hater urett, som former karakteren og er avgjørende for de valg som gjøres. Men det er kanskje enda viktigere hva Booth mener at det ikke er. Det betyr ikke at det ikke kan fristes, lide eller synde og sist, men ikke minst: ”Med et rent hjerte mener vi ikke en tilstand eller erfaring av renhet, hvor velsignet den enn måtte være, som ikke kan øke i glede, nytte og kraft”[14]. Dette kan være nyttig å ha som bakteppe når vi vender tilbake til bønnen om renselse i sangen. Den fullkomne renselse er et resultat av den grenseløse frelse.
Bildet om å ”styrte i nådens livgivende flod” er et kjent bilde fra hellighetslitteraturen: Når du er i kjærlighetens hav er du ren. Du kan i prinsippet ikke bli renere, men du har fremdeles et mål å nå. Helliggjørelsesopplevelsen er når du i tro stuper i floden - helliggjørelsesprosessen er når du svømmer mot målet. Det rene hjertets innstilling er hele tiden: at mitt liv fra i dag med glede skal vies til ham og hans sak.
Det er først og fremst et hjerte som ønsker å gjøre det som rett og som hater urett, som former karakteren og er avgjørende for de valg som gjøres. Men det er kanskje enda viktigere hva Booth mener at det ikke er. Det betyr ikke at det ikke kan fristes, lide eller synde og sist, men ikke minst: ”Med et rent hjerte mener vi ikke en tilstand eller erfaring av renhet, hvor velsignet den enn måtte være, som ikke kan øke i glede, nytte og kraft”[14]. Dette kan være nyttig å ha som bakteppe når vi vender tilbake til bønnen om renselse i sangen. Den fullkomne renselse er et resultat av den grenseløse frelse.
Bildet om å ”styrte i nådens livgivende flod” er et kjent bilde fra hellighetslitteraturen: Når du er i kjærlighetens hav er du ren. Du kan i prinsippet ikke bli renere, men du har fremdeles et mål å nå. Helliggjørelsesopplevelsen er når du i tro stuper i floden - helliggjørelsesprosessen er når du svømmer mot målet. Det rene hjertets innstilling er hele tiden: at mitt liv fra i dag med glede skal vies til ham og hans sak.
-----------------------------------------
PS - denne kommentaren til "Å, bunnløse frelse" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012
FOTNOTER
[1] Oversettelsen er selvfølgelig: ”Grenseløs frelse” og tydeliggjør en oversetters store utfordring når et nøkkelord har to stavelser i originalen og tre i direkte oversettelse. Bunnløs frelse har fungert selv om det sikkert kan diskuteres om ikke grenseløs tar med enda flere dimensjoner enn bunnløs.
[2] Cyril Barnes skriver at en offiser som besøkte Moskva i 1958 fikk vite at sangen var i bruk og populær Baptistkirken. Jfr. ”Words of William Booth” 1975 s 46.
[3] Haakon Dahlstrøm: ”Ord i samklang” 1991 s 132
[4] Oversettelsen av Knut Hamsuns bok “Ny jord” – ”Shallow soil” tilskrives Carl Hyllested
[5] Jfr Karl Barth: “Selected writings” - Making of Modern Theology - Collins Publishers 1989
[6] Richard Collier: ”Generalen” Oslo 1987 s. 245
[7] Hele artikkelen: Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
[8] Jfr Roger Green: “War on two fronts – The redemptive Theology of William Booth” (= “Krig på to fronter – William Booths forløsningsteologi”) The Salvation Army, Atlanta 1989, s. 34
[9] William Booth: ”Salvation for Both Worlds” i: "All the World" – Jan. 1889 p. 2
[10] Green: ”An Historical Salvation Army Perspective” – Word and Deed 1995 s. 63
[11] Green: “War on two fronts” s 58
[12] Referansene viser til den danske utgaven utgaven ”Hjertet renhed”, København 1932 – s 24
[13] Op.cit. s. 32
[14] Op. cit. s. 20
[2] Cyril Barnes skriver at en offiser som besøkte Moskva i 1958 fikk vite at sangen var i bruk og populær Baptistkirken. Jfr. ”Words of William Booth” 1975 s 46.
[3] Haakon Dahlstrøm: ”Ord i samklang” 1991 s 132
[4] Oversettelsen av Knut Hamsuns bok “Ny jord” – ”Shallow soil” tilskrives Carl Hyllested
[5] Jfr Karl Barth: “Selected writings” - Making of Modern Theology - Collins Publishers 1989
[6] Richard Collier: ”Generalen” Oslo 1987 s. 245
[7] Hele artikkelen: Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
[8] Jfr Roger Green: “War on two fronts – The redemptive Theology of William Booth” (= “Krig på to fronter – William Booths forløsningsteologi”) The Salvation Army, Atlanta 1989, s. 34
[9] William Booth: ”Salvation for Both Worlds” i: "All the World" – Jan. 1889 p. 2
[10] Green: ”An Historical Salvation Army Perspective” – Word and Deed 1995 s. 63
[11] Green: “War on two fronts” s 58
[12] Referansene viser til den danske utgaven utgaven ”Hjertet renhed”, København 1932 – s 24
[13] Op.cit. s. 32
[14] Op. cit. s. 20
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar