JEG HAR EN PLAN!

Når tittelen på bloggen er "William Booth på norsk" tillater jeg meg å dele denne sangen selv om den bare er om ham - og stammer fra meg:

En gang i byen Nottingham, - du tenker «pileskudd»;

Men sangen er om William, og ikke Robin Hood.

Der var han på sin jobb en dag, i pantelåner-‘shop’

Han ville ha med Gud på lag, men Herren han sa «Stopp –

Selvfølgelig måtte de med i en norsk revy!

Jeg har en plan - og den er svær

Jeg ser en mann, jeg ser en hær;

I London by, rundt om på jord,

Helt i fra sør til langt mot nord.

Jeg trenger kvinner, jeg trenger menn,

Jeg ser de vinner smått om senn,

Men de en leder trenger nå,

Så derfor William, må du gå!»

Jo, William de ord forsto, han ville følge Gud;

Og Gud han så det trengtes to; slik ble Catherine brud.

Catherine Booth var som sin mann, en ekte metodist

I hennes hjerte var en brann, for Herren hadde vist:

«Jeg har en plan - og den er svær

Jeg ser en mann, jeg ser en hær;

I London by, rundt om på jord,

Helt i fra sør til langt mot nord.

Jeg trenger kvinner, jeg trenger menn,

Jeg ser de vinner smått om senn,

Men de en leder trenger nå,

Så derfor ‘Katty’, må du gå!»

Men kirken ei den plan forsto, og det er ganske trist;

For inn på teppet kaltes to, som i en arbeidstvist.

«Du får en liten menighet, ei mer vi har å gi!»

Da William sin leppe bet, lød det høyt fra galleri («ALDRI!»)

«Gud har en plan - og den er svær

Han ser en mann, han ser en hær;

I London by, rundt om på jord,

Helt i fra sør til langt mot nord.

Han trenger kvinner, han trenger menn,

Jeg ser de vinner smått om senn,

Men de en leder trenger nå,

Så derfor ‘William’, må du gå!»

Slik ble visjonen virk’lighet, Armeen vår ble født

Og gjennom hærens virksomhet, har mange Jesus møtt.

Historie er godt å ha, men vi må huske på

Gud trenger også oss i dag, hør hva han sier nå:

«Jeg har en plan - og den er svær

Jeg ser en mann, jeg ser en hær;

I London by, rundt om på jord,

Helt i fra sør til langt mot nord.

Jeg trenger kvinner, jeg trenger menn,

Jeg ser de vinner smått om senn,

Men fler’ soldater trenges nå,
så derfor ...(ditt navn)... må du gå!

Jeg har en plan! - note - PDF

El. lydfil av nota - mp3 

----------------------------------------
Om sangen
Høsten 1987 gikk jeg siste året på fulltidsstudiet på sosial-høgskolen, hadde 50% stilling som korpsleder på Jørpeland og vikarierte som organist i Strand og Jørpeland når det var mangel på organist. Med familie og tre barn, var det ikke mye tid til overs. Jeg nølte derfor litt da Ole-Andreas Westby spurte om jeg kunne skrive en mini-revy på 15 - 20 minutter som kunne være en del av jubileumsfeiringen den 22. jan 1988. Heldigvis var jeg ferje-pendler mellom Tau og Jørpeland, og etter et par ferjeturer var skissene klare til fire glimt fra FAs historie. Selv om det var historien i Norge som skulle ha hovedfokus, var det umulig å hoppe bukk over William og Catherine Booth.

Denne sangen er deres sang. Den har også blitt brukt alene en i en rekke sammenheng - og slik er det blitt med to av de andre også. Ingen fancy tittel: Frelsesarmeen i Norge 100 år - en lite revy!

Så snart revyen var ferdig, distribuerte Ole-Andreas den til andre steder i landet, og sammen øvde vi den inn med en stor ungdomsgruppe fra flere korps i Stavanger. Den fikk en veldig god mottakelse, og ble i de påfølgende årene også brukt i flere korps som rundet 100. Også ved 125 års-markeringen i Oslo 22. jan. 2013 ble det brukt en sketsj fra revyen - sammen med en annen monolog som jeg skrev. 

Jeg er et Guds trekk!

«Jeg venter ikke på Guds trekk;
Jeg er et Guds trekk!»

Dette er en av William Booths spissformuleringer som siteres ofte.

Sitatet er en utfordring å oversette fordi det engelske ordet ‘move’ (se teksten på bildet) kan oversettes både som verb og substantiv, og vi mangler ett ord på norsk som favner bredden i det engelske 'move'. Det kan bety en bevegelse, et trekk, en forflytning osv. Det blir derfor sammenhengen som avgjør hvilket norsk ord som er best å bruke. Når sitatet er så kort som dette, er det egentlig opp til leseren selv å velge. 

Jeg liker tanken om at Gud har gjort sitt trekk ved å sende Jesus til verden, som så sendte oss ut i verden etter å ha gitt oss Den hellige ånd. Det gjør meg til et Guds trekk.

Noen av mine beste menn er kvinner

... er et velkjent Booth sitat. Allerede i ungdommen skrev Catherine til William at hun ønsket å legge til rette for en ny tid for kvinner. Mange år senere, på et offisersmøte kvelden etter Catherine Booths begravelse sa William Booth: «Hun vekket meg opp klokken fire en morgen i uken før hun døde for å gi meg en høytidelig melding. Hun fryktet at kvinnene i den Armeen som hun elsket ikke skulle reise seg og ta den posisjonen hun ønsket at de skulle ha».

Frykten var ikke grunnløs. FA-historikeren, major David Woodbury, skriver: 

«I Frelsesarmeens ordrer og regler fra 1888 står det helt klart at ‘både menn og kvinner er kvalifiserte for alle ranger, stillinger og ansvarsområder i Armeen’. Det er ingen tvil om dette var William Booths ønske; likevel gikk det ikke alltid slik, og dette førte til at han skrev: ‘Med hensyn til avlønning av offiserer, står vi overfor problemer, fordi nesten hver uke skjer det at to offiserer blir til en. Det skjer ved at en mannlig offiser blir viet med en kvinnelige offiser, og da skjer det en merkverdig feil i vår organisasjon, vi teller ikke lenger kvinnen. Det er helt i strid med Frelsesarmeens prinsipper. Jeg foreslår fra denne kvelden at vi teller kvinnen som en; og hvis du ikke teller kvinnen som mannen, så skal du telle kvinnen som to og mannen som en!’»

Kilde: Lauren Martin i ‘Others’

Så lenge...

William Booth for 100 år siden - og i dag

Den 20. august 2012 var det 100 år siden William Booth ble forfremmet til herligheten. Booth huskes først og fremst som grunnlegger av Frelsesarmeen, men han huskes også som sosialpolitisk reformator og for sine mange sterke fyndord og utsagn.
I anledning markeringen har Frelsesarmeens historiske selskap gitt ut en antologi redigert av Nils-Petter Enstad med bidrag fra W. Bramwell Booth – Anne Christensen - Hallgeir Elstad – Marta Maria Espeseth – Gudrun Lydholm – Jostein Nielsen – Emil Skartveit – Sten Sørensen.

Forfattere har i denne boka tatt for seg noen av de mest kjente William Booth-utsagnene for å se på om de har noe å si oss 100 år etter hans død. Er fyndord som «Andre!», «Så lenge kvinner gråter som nå...», «Mine beste menn er kvinner», «Politikk uten Gud», og «Blod og ild» bærekraftige og gyldige i vår tid? De som har bidratt til denne boka mener det…

Forfatterne representerer mye av bredden i kristen-Norge, fra en universitetsprofessor i kirkehistorie, via Frelsesarmeens egne folk, til en kjent pastor i den karismatiske frikirkebevegelsen og lederen for JesusKvinner. Boka koster kr 150,- og kan bestilles HER!

Mitt bidrag til boka er en teologisk gjennomgang av de to sangene vi bruker her i Norge: "Å, bunnløse frelse" og "Send din ild".

Å, bunnløse frelse - teologiske refleksjoner

General William Bootn skrev sangen "Å, bunnløse frelse" til en spesiell kampanje som bar tittelen ”Boundless Salvation”[1] og stod første gang på trykk i War Cry’s julenummer i 1893. Theodore Kitching som var William Booths private sekretær på den tiden, forteller at han kom til grunnleggerens hus tidlig en morgen og fant ham på kontoret. Der hadde Booth holdt seg hele natten. Foran ham på bordet lå et ark med sangen som i løpet av kort tid ble spredt til alle land hvor Frelsesarmeen hadde åpnet virksomhet. Sangen ble raskt oversatt til de lokale språkene. 

I sin trilogi med sangomtaler skriver Haakon Dahlstrøm: ”Tekstens budskap gjenlyder stadig i alle de land der Frelsesarmeen arbeider, ja, også i Sovjetunionen brukes den. I en frikirke der[2] lyder den som et varig minne om de ti år Frelsesarmeen virket i Russland. Snart vil den kanskje på ny lyde fra Frelsesarmeen der borte”[3] 

Det er sannsynlig at Dahlstrøm skrev dette høsten 1990. Boka gikk i trykken tidlig i 1991. Allerede samme sommer ble arbeidet gjenåpnet i St. Petersburg, og da jeg besøkte byen noen måneder senere var sangen allerede i aktivt bruk og det er den fortsatt i de tidligere Sovjetstatene hvor Frelsesarmeen nå arbeider. Den norske oversettelsen lyder:

Å, bunnløse frelse, å, kjærlighets hav, 
Å, fylde av nåde som Kristus oss gav! 
Den verden forløser gjør fri og gjør rik, 
Den flyter for alle, - kom vell over meg. 

Min synd er så stor og hver plett er så sort, 
Og angerens tårer ei skyller den bort. 
Min gråt er forgjeves, du, purpurstrøm rik, 
Du kan meg jo rense, - kom vell over meg.

Min heftighet ofte beseirer min ånd 
Og lenker min sjel tungt i trelldommens bånd. 
Men se, gjennom bølgen går frihetens veg. 
Å, kom, vann så mektig, kom, vell over meg!

Snart fristet, mismodig snart jaget av frykt 
Urolig, unyttig av tvilen nedtrykt, 
Jeg vet at langt bedre det sikkert vil bli, 
Om ditt rene vann veller frem over meg.

Jeg ofte ved bredden så lengtende stod 
Og så inn i nådens livgivende flod. 
Nå atter jeg er her ved floden, og jeg 
Vil ikke gå bort før du helt renser meg.

Nå strømmen alt når meg - jeg føler dens vann, 
Jeg hører hans kall som meg helt frelse kan. 
Min tro høyt seg hever - helt fri jeg skal bli, 
Jeg styrter i floden - dens vann renser meg. 

Og nå, halleluja, mitt liv fra i dag 
Med glede skal vies til ham og hans sak, 
Som villig på Golgata kors ofret seg 
Til fullkommen frelse for deg og for meg.

Oversettelsen er av Carl Hyllested. Han var en dansk offiser og en av de første redaktørene av Krigsropet. Han må ha hatt gode engelskkunnskaper. Vi finner blant annet spor etter ham i Frelsesarmehistorisk litteratur fra USA, og det er overveiende sannsynlig at Hyllested også er oversetter av en av Knut Hamsuns bøker til engelsk.[4] De syv versene gir en glimrende framstilling av Frelsesarmeens teologi. Den beskriver en grenseløs frelse som vi må se både i relasjon til ”hvem” og til ”hva”. 

I Norge har reformerte teologiske strømninger vært relativt sjeldne. Slik er det ikke i Storbritannia. Der står både brødremenigheten og den presbyterianske kirke sterkt. Disse kirkene har en lære om utvelgelse og predestinasjon som av kritikere ble tolket som en begrensning av Guds frelse. Når vi leser om grunnleggerne Calvin og Knox og deres brennende engasjement for at mennesker skulle omvende seg og bli frelst, kan en slik lære fortone seg som et paradoks. Det er kanskje det som gjør at denne delen av den reformerte læren gjennom historien har blitt tolket i mange retninger. 

En svært moderate fortolkning målbæres av den reformerte teologen Karl Barth som hevder at Gud i Kristus har utvalgt alle mennesker[5]. Det er en konklusjon William Booth ville sagt ”amen” til. Hans innstilling var klar: ”Gå etter sjeler, og søk de aller verste!”[6] Og hans overbevisning om at Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hvem” kommer klart til uttrykk i Frelsesarmeens 6. trosartikkel som konkluderer med at ”alle som vil kan bli frelst”[7]. 

Dette er et viktig aspekt av grenseløs frelse, men det er underordnet det jeg oppfatter som sangens hovedfokus: At Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hva” den innebærer for oss mennesker. Det er den frelste William som ofte ved bredden så lengtende stod og som igjen bryter ut: Nå atter jeg er her ved floden. I verselinjene som går forut for dette beskriver Booth noe av det samme som Paulus gjør i Romerbrevets 7. kapittel: Lengselen etter å gjøre det gode som man ikke makter å gjøre – finnes det ingen befrielse fra en slik tilstand? 

Et av de begrepene som både William og Catherine Booth (og mange med dem) brukte om helliggjørelsen var ”full salvation”. Det er denne fullkomne og frigjørende frelse som beskrives i sangen, og som bekreftes mottatt i siste vers. 

Forløsningen stod sentralt i Booths teologi. Forløsningen startet med rettferdiggjørelse ved tro. De troende hadde fått sine synder tilgitt og var blitt ett med Gud. I følge Roger Green som i boka ”War on two fronts”[8] gir en analyse av utviklingen i William Booths teologiske forståelse, brukte ikke Booth så ofte det juridiske språket, men snakket heller om frelse og redning. Soning, forsoning, forløsning og frelse var synonymer for ham. 

I 1889 gjorde Booth en ”oppdagelse” som fikk store konsekvenser for Frelsesarmeens forståelse av sitt oppdrag og som også påvirket Booth teologisk: 

"Jeg hadde to forløsende evangelier å forkynne - et for hver verden, eller rettere sagt: Ett evangelium som gjaldt dem begge. Jeg oppdaget at når Bibelen sa: "Den som tror, skal bli frelst", betydde det ikke bare frelst fra den fremtidige verdens elendighet, men fra elendigheten i denne verden også. Evangeliet kom med løfte om frelse her og nå, fra helvete og synd, last og kriminalitet, lediggang og ekstravaganse, og som en konsekvens for en stor grad også fattigdom, sykdom, og de fleste andre beslektede fiender."[9]

Flere mener at denne oppdagelsen var en medvirkende årsak til at Booth gikk i gang med å skrive boken ”I mørkeste England og veien ut”. Roger Green går så langt at han sier:  

”Booth gikk gjennom en slags omvendelsesopplevelse. Språket hans i artikkelen er omvendelsens språk. Det er et språk som har sett lyset. Det er språket til en ny retning.”[10]

Det kunne ikke lenger være snakk om hellighet dersom den ikke fikk konsekvenser for et sosialt engasjement for andre. Det kan være en av årsakene til at det grunnleggende aspektet i Booths forløsningslære de senere årene nettopp kom til å bli helliggjørelsen.[11] Han forsto helliggjørelsen i et videre perspektiv uten å miste av synet det individuelle aspektet at den måtte tas imot i tro. Dette holdt han fast ved til siste slutt. Noe av det beste han skrev om personlig helliggjørelse finnes i boka ”Hjertets renhet” fra 1902. Dette er en samling brev som ble sendt ut for å leses opp på soldatmøter. ”Jeg håper ikke at jeg tretter dere når jeg igjen vender tilbake til spørsmålet om hjertets renhet”, skriver Booth i et av brevene og fortsetter med å understreke hvorfor han mener det er så viktig: ”Hellighet har vært en så stor velsignelse for oss i fortiden, og jeg er overbevist om at den vil bli enda større i framtiden.”[12] 

Booth så for seg tre stadier i et menneskes forhold til synd. Før et menneske blir omvendt, er det slave under synden. Ved omvendelsen mottar det ikke bare tilgivelse for synden det har gjort, men forløsning fra syndens slaveri. På det siste stadiet ser det seg løst fra all synd – som død med Kristus og oppreist med ham. Booth oppsummerer det slik:

• På det første stadiet er sjelen under synd
• På det andre stadiet er sjelen over synd
• På det tredje stadiet er sjelen uten synd[13]

Hvordan forstår Booth det rene hjertet uten synd? 

Det er først og fremst et hjerte som ønsker å gjøre det som rett og som hater urett, som former karakteren og er avgjørende for de valg som gjøres. Men det er kanskje enda viktigere hva Booth mener at det ikke er. Det betyr ikke at det ikke kan fristes, lide eller synde og sist, men ikke minst: ”Med et rent hjerte mener vi ikke en tilstand eller erfaring av renhet, hvor velsignet den enn måtte være, som ikke kan øke i glede, nytte og kraft”[14]. Dette kan være nyttig å ha som bakteppe når vi vender tilbake til bønnen om renselse i sangen. Den fullkomne renselse er et resultat av den grenseløse frelse. 

Bildet om å ”styrte i nådens livgivende flod” er et kjent bilde fra hellighetslitteraturen: Når du er i kjærlighetens hav er du ren. Du kan i prinsippet ikke bli renere, men du har fremdeles et mål å nå. Helliggjørelsesopplevelsen er når du i tro stuper i floden - helliggjørelsesprosessen er når du svømmer mot målet. Det rene hjertets innstilling er hele tiden: at mitt liv fra i dag med glede skal vies til ham og hans sak. 

-----------------------------------------

PS - denne kommentaren til "Å, bunnløse frelse" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012

FOTNOTER

[1] Oversettelsen er selvfølgelig: ”Grenseløs frelse” og tydeliggjør en oversetters store utfordring når et nøkkelord har to stavelser i originalen og tre i direkte oversettelse. Bunnløs frelse har fungert selv om det sikkert kan diskuteres om ikke grenseløs tar med enda flere dimensjoner enn bunnløs. 
[2] Cyril Barnes skriver at en offiser som besøkte Moskva i 1958 fikk vite at sangen var i bruk og populær Baptistkirken. Jfr. ”Words of William Booth” 1975 s 46. 
[3] Haakon Dahlstrøm: ”Ord i samklang” 1991 s 132
[4] Oversettelsen av Knut Hamsuns bok “Ny jord” – ”Shallow soil” tilskrives Carl Hyllested 
[5] Jfr Karl Barth: “Selected writings” - Making of Modern Theology - Collins Publishers 1989 
[6] Richard Collier: ”Generalen” Oslo 1987 s. 245 
[7] Hele artikkelen: Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst. 
[8] Jfr Roger Green: “War on two fronts – The redemptive Theology of William Booth” (= “Krig på to fronter – William Booths forløsningsteologi”) The Salvation Army, Atlanta 1989, s. 34 
[9] William Booth: ”Salvation for Both Worlds” i: "All the World" – Jan. 1889 p. 2 
[10] Green: ”An Historical Salvation Army Perspective” – Word and Deed 1995 s. 63 
[11] Green: “War on two fronts” s 58 
[12] Referansene viser til den danske utgaven utgaven ”Hjertet renhed”, København 1932 – s 24 
[13] Op.cit. s. 32 
[14] Op. cit. s. 20

Send din ild! - teologiske refleksjoner

«Jeg står nøyaktig hvor jeg stod for 50 år siden. Ved den samme Jesus, forkynner jeg full og fri tilgivelse for det verste og mest håpløse menneskebarn, og ved den samme Hellige Ånd, forkynner jeg kraft slik at den svake kan mestre sin onde natur og overvinne enhver fristelse.»

William Booth skrev dette i War Cry i mars 1894. I forbindelse med at det var 50 år siden hans omvendelse satte han i gang en innsamling for å finansiere en kampanje slik at bevegelsen hans kunne nå enda lenger ut med evangeliet. 

En måned senere, den 14. april 1894, publiserte han i samme blad en sang til”bruk ved jubileumskampanjen i dette og andre land”. Sangen inneholdt bønnen”Gi oss på ny en pinsedåp – send din ild!” 

Sangen er altså knyttet opp mot en stor evangelisk satsing og er en innrømmelse av at et slikt mål aldri kan nås uten kraften fra Den hellige ånd.«Jeg kan ikke minnes å ha hørt eller lest noe om hvordan denne sangen ble til» skriver Dahlstrøm, «men den kommer fra hans eget brennende hjerte og åndsfylte sjel» (1). 

Det har han dekning for i William Booth’s egne ord. Da han sendte ut sin nyttårshilsen til sitt folk i 1906 skrev han en refleksjon over hva han ville gjøre dersom han ble kalt til å leve livet på nytt, han avsluttet slik: «Jeg ville søke å bli fylt av Ånden og lik de gamle apostler trakte etter å gå omkring i verden og formidle den Hellige Ånd, ved å puste lys, håp og kraft på menneskenes sjeler.» (2) 

Den oversettelsen vi bruker i Norge er slik: 

Å Kristus, guddomsflamme skjønn, 
Send din ild! 
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn, 
Send din ild! 
Se på vår trang, hør på vårt rop, 
Til deg alene står vårt håp, 
Gi oss på ny en pinsedåp, 
Send din ild! 

Å, sett vår sjel i hellig brann 
Send din ild! 
Den ild vårt hjerte rense kan 
Send din ild! 
Den styrker oss i prøvens tid, 
Den gir oss seier i hver strid, 
Bevarer sjelens kledning hvit, 
Send din ild! 

Din ild vil gi oss kraft og mot – 
Send din ild! 
Å bringe verden for din fot 
Send din ild! 
Her på ditt alter ofrer jeg 
Mitt liv, min tid, mitt alt til deg, 
Med ilden, Gud, besegl nå meg! 
Send din ild!

I de senere årene er det gjort en del undersøkelser for å spore opphavsmann til oversettelsen uten å lykkes. Pinsevennenes grunnlegger i Norge, T. B. Barratt brukte sin egen oversettelse: "O Gud, giv livets Hellig ånd", men den er så annerledes at det er lite trolig at de to oversettelsene har noe med hverandre å gjøre. 

Oversettelsen vi bruker har utelatt vers to i den engelske originalen. I min oversettelse går det verset slik: 

Elias Gud, se på vår nød 
Send din ild! 
Vi trenger den i liv og død 
Send din ild! 
Den renser bort hvert syndespor 
Den bringer lyset fra ditt ord 
Forvandler livet her på jord 
Send din ild.

Det er mulig at verset er utelatt på grunn av den uvanlige referansen til Elias Gud som kun er brukt en gang i Bibelen (3). Booth valgte sannsynligvis å bruke dette bildet fordi ilden er så sterkt tilstede i beretningene om Elia. På Karmel svarte Gud Elias bønner med en ild som slukte både offeret og alteret, og da Elias liv på jorden var over ble han hentet opp i en ildvogn. 

Selv om sangtekstene hadde en sentral rolle i trosopplæringen, er jeg usikker på om alle detaljene i Booths sanger var gjenstand for grundig teologisk refleksjon. Sannsynligvis er det viktigere og riktigere å spørre hva som er hovedbudskapet sangen formidler enn å lete etter teologien bak bruken av mer eller mindre poetiske utsagn i en enkelt linje. 
 
Om jeg velger å se etter hovedbudskapet er det relativt lett å konkludere. Sangen «Send din ild!» formidler en tro på at den Ånd og ild som falt på pinsedagen ikke bare var noe for de første disiplene, men er en virkelighet og en opplevelse som er tilgjengelig for troende i vår tid. En slik tolkning vil også kunne legitimeres når vi vet at sangen var skrevet til en spesiell kampanje. 

Dersom jeg velger å se på enkeltdetaljer, er det fort gjort å bevege seg inn i vanskelige teologiske områder. Det kan enkelt illustreres med å gå til sangens første linje: Å Kristus, guddomsflamme skjønn! (4). Både den norske oversettelsen og Booths original kan sees som et uttrykk for poetisk frihet, og ikke som et teologisk utsagn. Tolkes det teologisk, blir det fort mange spørsmål: 

Er det Kristus eller Den hellige ånd som er den brennende, rensende flamme? Er det Guds Sønn eller Faderen som sender Den hellige ånd? (5) Døperen Johannes sa at Jesus skulle døpe med Den hellige ånd og ild (6), mens Jesus forkynte at han ville be sin Far om å gi disiplene en annen talsmann som skulle være hos dem for alltid (7). Benytter Booth seg av poetisk frihet, eller er det et uttrykk for at Booth ikke var skolert til å ta en kritisk, objektiv vurdering av sine egne teologiske formuleringer? (8) 

Det blir enda flere spørsmål dersom vi følger originalteksten til linje to. Der heter det: "Thy blood-bought gift today we claim" (9). Hvilken gave er det snakk om? Ut fra konteksten må det være Den hellige ånds ild, men ble den kjøpt ved Jesu blod? 

Løsepengeteorien er isolert sett gjenstand for tung teologisk debatt om ikke vi skal blande inn flere elementer. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at Den hellige ånd hadde blitt sendt over alle mennesker dersom forsoningen ikke hadde funnet sted. Så da er det vel mulig å se Den hellige ånd som gaven som er tilgjengelig som en konsekvens av Jesu offer? Er det mulig at Booth ikke benytter seg av en poetisk frihet, men er helt bevisst også i de små detaljene? Dersom vi går tilbake til Greens konklusjon at Booth mer og mer så helliggjørelsen som det grunnleggende aspektet i forløsningslæren i «begge verdener», vil det ikke være mulig å skille resultatet av Jesu død og Den hellige ånds utgytelse fra hverandre. De er riktignok to hendelser på den frelseshistoriske linje, men for Booth er de uløselig knyttet sammen. For ham og hans bevegelse, er det nettopp «blod og ild» det handler om. 

William Booths liv og tjeneste var preget av en generell pragmatisme. Denne tok han også med seg inn i økumeniske sammenheng. Laura Petri kommenterer at han fikk kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin (10). Pragmatismen og det faktum at han ikke var fagteolog, kombinert med at han advarte sine offiserer mot å delta i teologiske debatter, har etterlatt et inntrykk av Booth ikke var opptatt av teologi. I følge Roger Green er denne oppfatningen direkte feil: Selv om Booth teknisk sett ikke var skolert teolog var han likevel ledet av en teologisk overbevisning som var svært viktig for ham.(11) 

Jeg mener at det kommer tydelig til uttrykk i sangene hans. De gjengir ikke bare en et aspekt av hans teologi, men selve essensen. Om oppdraget kan defineres som «suppe, såpe, frelse», finner teologien sin definisjon i «blod og ild». Og den teologien kan til og med synges med grunnleggerens egne ord!

Dagens 'manna' må bli:

Send din ild!

---------------------------------------------
PS - denne kommentaren til "Å, Kristus, guddomsflamme skjønn" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012

FOTNOTER 
(1) Dahlstrøm: "Ord i samklang" 1991 s 146.
(2) Som sitert i Barnes: "Words of William Booth" 1975 s 46 
(3) 2 Kong 2:14 
(4) Engelsk: Thou Christ of burning, cleansing flame 
(5) Jfr filioque-striden som førte til det store skisma i 1054 e.Kr. Den handlet om Den hellig ånd var utgått fra Faderen eller fra Faderen og Sønnen. 
(6) Matt 3:11 
(7) Joh 14:16 
(8) Green: War on two fronts s 99 
(9) Oversatt: Vi gjør hevd på din blodkjøpte gave! 
(10) Laura Petri: ”Perlefiske” s. 105
(11) Green: War on two fronts s 96

Frelsesarmeens pakt

William Booth fant Frelsesarmeens oppdrag oppsummert i Jes 58:6-10. Han kalte det for The Salvation Army's Charter (Charter = pakt eller grunnlagsdokument). Hver gang jeg leser dette avsnittet, prøver jeg å tenke at Booth har ”begge verdener” i tanken:

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker,
at du deler ditt brød med dem som sulter,
og lar hjemløse stakkarer komme i hus,
at du sørger for klær når du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.
Da skal ditt lys bryte fram
som når dagen gryr,
dine sår skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.
Da skal Herren svare når du kaller på ham,
når du roper om hjelp, skal han si: «Her er jeg!»
Når du tar bort hvert tyngende åk,
når du holder opp med å peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,
når du deler ditt brød med den som sulter,
og metter den som lider nød,
da skal lyset renne for deg i mørket,
og natten skal bli som høylys dag.